Dagen etter i morgen

De to mest vanlige problemstillingene vi møter i omstilling er:

1. Hvordan kommunisere og skape forståelse for HVORFOR endringen skal skje
2. Hvordan hjelpe de som skal være med på endringen å bli TRYGG på å møte den nye fremtiden

De siste årene har mitt daglige virke bestått i å forstå hvordan digitale transformasjoner foregår i offentlige virksomheter. Og til tross for at digital teknologi gir virksomheter mulighet til å levere mer fleksible, tilpassede og mer påkobla tjenester til brukerne, — og få til mer effektive prosesser, har sektoren vært mye tregere enn privat sektor med å sette i gang med det digitale skiftet.

Det er mange grunner til dette, men i dette innlegget vil jeg vil fokusere på to ting:

1. Konkurransesituasjonen og 2. Den usikre fremtiden.

Konkurransesituasjonen (mangelen på..)

I det private er trusselen om disrupsjon høyst reell og etter hvert også veldig synlig. Vi ser alle tomme butikkvinduer i sentrum, de fleste har nå en smarttelefon, og el-biler tar over veiene. Etter hvert som teknologien blir tilgjengelig og mulig å kjøpe, erstatter den gamle produkt og leveransemetoder, fordi det i det private markedet gir en mulighet for posisjonering og å skaffe seg nye markedsandeler. I det offentlige krever en slik omstilling en koordinert innsats med involvering og forhandlinger med mange interessenter og brukere, posisjonering og politikk, endring av lovverk og ikke minst en endring av grunnleggende tankesett som har eksistert i mange år. Insentivene veier ikke opp for den energien det kreves å gjennomføre omstillingen. Som en av lederne jeg jobber med kommenterte på et strategiseminar i vår: «Vi mangler liksom den brennende plattformen vi trenger».

Den usikre fremtiden

Selv om arbeidsgiver måtte ha en strategi og et ønske om omstilling er det fortsatt sånn at det først og fremst er medarbeiderne og brukerne som skal gjennomføre omstillingen i praksis. Senest i februar var det en professor som sa til meg at universitetene aldri kom til å bli digitalisert — fordi de ikke trengte det. Det er rett og slett enklere å fortsette som før. Det er kult med nye læringsformer og nye læringsareal, men det er enkelt både å lage og sitte en time på forelesing, og lage og ta eksamen på gamlemåten. Clayton Christensen og Rita McGrath er to Harvard-professorer som har sett på fremtiden til høyere utdanning. De viser hvordan brukerbehovet har endret seg enormt de siste årene, uten at det offentlige tjenestetilbudet — inkludert utdanningstjenestene, har det. Eksempelvis viser de til statistikk over en økning i ansettelser basert på spesifikke egenskaper og ferdigheter. Grad brukes i dag som et vanlig utvalgskriterium, men i Norge der «alle» har en mastergrad, må arbeidsgiverne bruke nye rekrutteringskriterier. Det er blant annet en økende tendens til at unge utdannede folk med “riktig” tankesett som bedriften kan utdanne og trene selv blir foretrukket foran høyt utdannede og lønnskrevende kandidater. Det er også en tendens at unge i økende grad lærer seg ferdigheter på egenhånd, som for eksempel koding, — fordi kunnskapen utvikler seg så fort at universitetene ikke klarer å opprette et studieprogram før det er utdatert. Så hvilke tjenester skal universitetene da levere, og på hvilken måte skal de levere tjenestene? Det er vanskelig å forutse fremtiden, den er usikker og uklar. Og sjelden går man vel inn i tåka hvis man ikke må. Da er det tryggere å gjøre det slik vi alltid har gjort det. Fordi det fungerer.

Nå står vi her da med disse to: 1. En stor brennende plattform. 2. Et blikk inn i hvordan fremtiden kan se ut. Jeg og min samboer har som alle andre tatt i bruk digital teknologi i hverdagen som aldri før. Men det artigste vi har gjort er å ha storfest i stua (på skjerm) med gamle barndomsvenner som vi stort sett bare møter i begravelser eller bryllup. Teknologien har jo vært der før, så hvorfor har vi ikke gjort det? 1. Det har ikke vært nødvendig 2. Vi har ikke tenkt på det.

Dette mulighetsvinduet er sjeldent og når kriseledelsen sakte men sikkert går over til driftsledelse av en ny hverdag så kan dette brukes til å utvikle bedriften.

Det finnes mange tilgjengelige verktøy som kan tas i bruk. Eksemplevis tjenestedesign og design sprints. Disse verktøyene sikrer at riktige interessenter blir involvert i prosessen, at de kreative prosessene blir åpne og inneholder mange nok perspektiv, og at beslutningsprosessene både blir effektive og gode.

Her er en kort smørbrødliste til deg som vil koble deg på fremtiden:

P.s. De fleste trenger å sette strøm på papir og starte med å standardisere egne arbeidsprosesser før de legger om tjenesteleveransen. Hvis ikke du har gjort det enda så begynn der.

Vi er klare for å dra på fest og koble oss på og koble oss sammen!

Kilder:
Clayton Christensen (1997): The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail
Rita McGrath (2019): Seeing Around Corners. How to spot inflection points in business before they happen

‍