Empatitrening er ingen frelse

Empatigymnastikk skal gjøre oss til bedre ledere. Og gi en motvekt til polarisering, automatisering og fremmedgjøring. Men empati er også et kraftfullt verktøy som kan brukes til å manipulere og utnytte.

God ledelse og utviklingen av et godt samfunn skapes av respektfull dialog mellom mange parter og perspektiv – og der evnen til empati er en del av dette.

«Empati kan trenes» kan vi lese i et av innleggene i Adresseavisen nylig. Danielsen rapporterer fra konferansen SXSW i USA, fra et foredrag med Jamil Zaki, en Stanford professor som har forsket på empati.

Stanford Universitet har utviklet metoden empathising som en del av metodikken for problemløsning Design Thinking. Empathising brukes som metode for bedre å forstå folk sine behov og motivasjon. Dataene som samles inn brukes som grunnlag for å utvikle nye tjenester, produkt og løsninger i et strukturert forløp der team tar i bruk ulike perspektiv og kompetanser i et kreativt samspill. For at løsningen skal bli god må man imidlertid først ha brukt god tid på å definere problemet.

«Empati» slik vi ofte bruker begrepet i dagligtale, er det Marianne Danielsen referer til når hun bruker begrepet. Altså evnen til å forstå og bry seg om andre.

«Empati» på fagspråket og slik det brukes i Design Thinking, er begrenset til evnen til å sette seg inn i andres tanker og følelser og forstå andres motivasjon og behov. Men det er altså ikke slik at evnen til å bry seg naturlig følger av evnen til «empati». Dessverre. Empatitrening kan øke ledernes kompetanse til å identifisere arbeidstakernes behov og motivasjon. Og det kan brukes for å kartlegge kundebehov. Men det trenger ikke automatisk å føre til utviklingen av et godt arbeidsliv, gode tjenester og et godt samfunn.

Empati er også hjørnestenen i digitalisering, og det åpner for helt fantastiske muligheter. Men også kun når det er etterfulgt av evnen til å bry seg om andre. Når du nå logger inn på NAV blir du møtt av spørsmålet «Hva er din situasjon?». Vi ser konturene av et NAV som er enkelt å bruke og tilpasset det sammensatte behovet til hvert enkelt individ. Videre skapes det innovasjoner som bedrer livskvaliteten til folk. Eksempelvis så vi techgründer Karen Dolva på Lindmo som lager roboter som er utviklet for å hjelpe barn som ikke kan være på skolen, til å opprettholde sitt sosiale liv.

Men empati kan også brukes for å utnytte og manipulere, slik vi har fått se gjennom avsløringene av Cambridge Analyticas metode for å isolere informasjon til grupper av mennesker på Facebook ved å analysere adferden deres. Og det kan brukes av ledere for å utnytte og utarme arbeidstakere.

For 56 år tilbake ble grunnlaget for den norske modellen lagt i samarbeidsprosjektet mellom LO og NHO, ledet av Einar Thorsrud. Thorsrud inspirerte en hel verden med sin forskning på deltakerdemokratisk medvirkning, selvstyring på gruppeplan, oppgavefokusert problemløsning og utviklingsprosjekt i lærende samspill – og en ny ledelsesmodell. Forskningen var basert på forsøkene utført ved Tavistock instituttet som kartla blant annet hvordan evnen til empati kunne påvirke produktivitet og jobbengasjement. Thorsrud skapte med det et grunnlag for et balansert arbeidsliv preget av samspill i innovasjonsprosesser og dialoger preget av gjensidig respekt og forståelse.

Disse prinsippene løftes nå frem på nytt som noen av de viktigste ideene for å lykkes med innovasjon. Mye av den viktige innovasjonen som skapes i Trøndelag nå er et godt samspill mellom verdibaserte selskap. Et eksempel er klimagründerne Ducky og helseinnovasjonsselskapet Noen AS, i samhandling med Sintef og NTNU og IT-selskap som Kantega. Måten de jobber på sammen er basert på denne kulturen og dette tankesettet tuftet på demokratisk samhandling, flat struktur, autonome team og delegerende ledelse. Empati, – altså evnen til å forstå hverandre, er en del av denne viktige kompetansen. Etterfulgt av respekt og anerkjennelse for hverandre. Og akkurat dette er det viktig at vi tar innover oss.

For vi har blitt frelst før. Mange vil si at New Public Management raserte store deler av verdiene som samfunnet vårt var tuftet på, og førte til et overbyråkratisk offentlig arbeidsliv med ledere uten mulighet til å lede. Og medarbeidere fanget i evige rapporteringssystem, polarisert fra brukerne vi skulle hjelpe. Da New Public Management rullet over oss, var det ett svar. Et godt svar hadde det vist seg. På spørsmål vi ikke hadde stilt og på problemer vi ikke hadde.

Nå står vi overfor en ny tid med nye utfordringer og nye spørsmål. Et nytt samfunn er i ferd med å formes. Og vi har en unik mulighet til å påvirke hvordan fremtiden skal se ut.

Innlegget er forfattet av Linn Slettum Bjerke og Gaute Busch og publisert i Adresseavisen 12.04.2019
Link til opprinnelig innlegg: https://www.adressa.no/meninger/kronikker/2019/04/12/Empatitrening-er-ingen-frelse-18834829.ece

Scroll to top